Erna Scheffler

Erna Scheffler
Født		21. sep. 1893 Wrocław
Død		22. mai 1983 (89 år) London
Beskjeftigelse		Dommer (Bundesverfassungsgericht, 1951–1963), advokat
Embete		Dommer ved forfatningsdomstolen (1951–1963)
Nasjonalitet		Tyskland

Erna Scheffler (1893–1983) var en tysk jurist, som i 1951 ble den første kvinnelige dommer i forfatningsdomstolen Bundesverfassungsgericht. Hun var en fremstående forkjemper for likestilling og for kvinners rettigheter. Scheffler arbeidet for å gjennomføre den tyske grunnlovens krav om likestilling av menn og kvinner, i Bürgerliches Gesetzbuch, den viktigste lovboken i tysk privatrett. Grunnloven ble vedtatt ny i 1949, mens lovboken inneholdt lover helt tilbake fra 1900.

Liv og virke

Bakgrunn og karriere

Scheffler ble født inn i den velstående kjøpmannsfamilie Friedenthal i daværende Breslau, i Schlesien. Hennes far var av jødisk og moren av evangelisk konfesjon. Hun hadde en god sangstemme og vurderte først å utdanne seg i sang. Etter å ha avlagt abitur 17 år gammel i 1914, studerte hun ett semester medisin i Heidelberg. Deretter gikk hun over til jus, som hun studerte i München, Berlin og Breslau. Hun måtte avslutte studiene før tiden, da det i keisertiden ikke var tillatt for kvinner å ta de høyeste akademiske eksamener, de såkalte statseksamener. Hun arbeidet deretter ved et advokatkontor i Breslau og senere i offentlig tjeneste i det tysktalende området av Belgia. Under Weimarrepublikken tok hun studiene opp igjen, og avla begge statseksamener, slik det da var blitt anledning til. Hun var fra 1925–1928 advokat i Berlin og hadde deretter ulike dommerstillinger i Berlin. Etter Hitlers maktovertakelse ble hun oppsagt med begrunnelsen at hun var «halvjøde». Hennes datter fikk som «kvartjøde» ikke studere medisin. Etter skilsmissen fra sin første mann, fikk hun i 1934 heller ikke lov til å gifte seg med sin nye mann Georg Scheffler. Hun beskjeftiget seg deretter frem til 1945 med ikke-juridisk arbeid, blant annet med å dele ut matkuponger. Helt mot slutten av krigen gjemte hun seg i et lysthus i en hage i Berlin.

Etter andre verdenskrig arbeidet hun først i Landgericht i Berlin og fra 1949 i forvaltningsretten i Düsseldorf. I 1951 ble hun som første kvinne utnevnt som dommer i Bundesverfassungsgericht i Karlsruhe. Der arbeidet hun til 1963, etter å ha blitt gjenvalgt i 1959. Hun var i hele sin periode det eneste kvinnelige medlem av forfatningsdomstolen.

Kampen for grunnlovens krav om like rettigheter

Scheffler fant ingen begrunnelse for at ulikhet i kjønn skulle få rettslig betydning. I en berømt tale til en tysk juristkongress i 1950 gikk hun inn på hva som skulle til for å tilpasse lovverket til kravene i den tyske grunnloven, Grundgesetz, vedtatt i 1949. Grunnlovens artikkel 3 bestemmer blant annet at kvinner og menn er likestilte (Männer und Frauen sind gleichberechtigt). Scheffler fremholdt blant annet at «De reelle, kroppslige, åndelige og samfunnsmessige forskjeller mellom mann og kvinne, kan etter en juridisk tenkebane ikke føre til større ulikhet, enn ulikhet med hensyn til tro, opphav, etnisitet og yrke.» Scheffler arbeidet for en reform av den tyske Bürgerliches Gesetzbuch på flere områder, blant annet skatte-, familie-, foreldrerett og etterlattes stilling. Lovene på disse områdene som var formet helt tilbake til 1900, likebehandlet ikke menn og kvinner, slik grunnloven nå krevde. Hun hadde også stor påvirkning på utformingen av den første tyske likestillingsloven som kom i 1958.

Hennes synspunkter fikk i 1959 et gjennombrudd i forfatningsdomstolen Bundesverfassungsgericht. Da bestemte domstolen at regelen om at far hadde det siste ord ved uenighet i oppdragelsen («väterlichen Stichentscheid») var i strid med grunnloven. Scheffer kunngjorde dommen i 1959, «med et smil», ifølge rapporten til Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Bestemmelsen i grunnloven artikkel 3 om likestilling mellom kjønnene, ble vedtatt etter lang tids arbeid av SPD-politikeren Elisabeth Selbert.

Ettermæle

Soroptimist International Deutschland har opprettet Erna Scheffler-prisen. Den er utdelt annethvert år siden 1996, for fremragende vitenskapelig innsats.

Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte regner henne blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.

Se også

• Det tyske demokratiets pionerer